1. A
  2. B
  3. C
  4. D
  5. E
  6. F
  7. G
  8. H
  9. I
  10. J
  11. K
  12. L
  13. M
  14. N
  15. O
  16. P
  17. R
  18. S
  19. T
  20. U
  21. V
  22. Z
  23. Ø
Du er her: forside > publikasjoner og håndbøker > smittevernboka > sykdommer a-å
Lenke/referanse til denne artikkelen: http://www.fhi.no/artikler/?id=59442

Gruppe B-streptokokker (GBS) er den vanligste årsak til alvorlig infeksjonssykdom hos nyfødte. Gjennom Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) er det hittil i 2006 observert flere dødsfall enn vanlig hos nyfødte og spedbarn med systemisk / invasiv gruppe B-streptokokkinfeksjon. På bakgrunn av dette har Folkehelseinstituttet gjennom MSIS-rapport nr. 30, 2006 og Brev fra Folkehelseinstituttet til helsepersonell 24.07.2006 varslet fagmiljøet og bedt om økt årvåkenhet overfor infeksjonstegn hos nyfødte og risikofaktorer hos fødende. Vi minner om at systemisk eller alvorlig invasiv GBS er nominativt meldingspliktig til MSIS og ber også om at eventuelle dødsfall straks varsles ved å ringe Smittevernvakta tlf. 21 07 63 48.

Hos nyfødte med risikofaktorer for infeksjon og som i tillegg presenterer kliniske symptomer hvor infeksjon er en mulig differensialdiagnose, må behandling igangsettes på liberal indikasjon og uten forsinkelse.

Agens

Gruppe B streptokokk (GBS) er en grampositiv kokk som vokser under aerobe og anaerobe forhold. Gruppetilhørigheten defineres av et celleveggsantigen av polysakkarid (gruppe B-antigen). Nesten alle humane kliniske isolater har kapsel. Kapselantigenene definerer bakteriens serotyper. Hittil kan man skille mellom 9 ulike serotyper (Ia, Ib, II – VIII). Antistoff mot de fleste kapselantigen og enkelte yttermembranproteiner beskytter mot infeksjon. De fire første serotypene dominerer ved bærerskap i vagina og ved tidlig systemisk neonatal GBS-sykdom. I Norge er serotype III vanligst.

Smittemåte

Bærerskap

Hos mennesker finnes GBS hyppigst i tarmfloraen, men ofte med samtidig kolonisering av urogenital slimhinne. Både menn og kvinner kan være bærere. Omtrent 30 % av fertile kvinner har bakterien i vagina og bærerskapet kan være kronisk, intermitterende eller forbigående.

Smitteoverføring

Fra mor til barn kan bakterien overføres intrauterint eller ved direkte kontakt under og etter fødsel. Oppadgående intrauterin infeksjon eller smitte gjennom kontakt med fødselsveiene er viktigste smittemåte ved tidlig perinatal sykdom. Ca. 50 % av barn til kvinner som er bærere av GBS genitalt, blir kolonisert under fødsel. Ved sen perinatal GBS-sykdom ansees kontakt mellom mor og barn etter fødsel som viktigste smittevei, men smitte er også mulig ved barnets kontakt med andre mennesker. Nosokomial smitte kan skje gjennom barnets kontakt med helsepersonell eller gjennom indirekte smitte fra miljø.

Klinisk bilde

GBS-sykdom hos nyfødte deles inn i tidlig- og sen start. Tidlig innsettende GBS-sykdom vil oftest komme i første døgn etter fødsel, men noen blir syke senere i første leveuke. Infeksjonen kan være manifest før fødsel som følge av oppadgående intrauterin infeksjon, og symptomer på systemisk infeksjon kan oppstå i løpet av noen timer etter fødsel. Sen innsettende GBS-sykdom kommer gjerne 1 – 12 uker etter fødsel. Dette kan skyldes mindre rikelig bærerskap eller at smitte har skjedd etter fødsel.

Typiske manifestasjoner ved tidlig innsettende GBS-sykdom er bakteriemi/septikemi eller pneumoni. De første symptomene kommer ofte fra luftveiene med respirasjonsvansker, lungefortetninger og apné pga. bakenforliggende pneumoni etter aspirasjon av kolonisert fostervann. Spredning av bakteriene kan lede til meningitt, osteomyelitt eller artritt. Meningitt oppstår hos ca. 15 %.

Sen innsettende GBS-sykdom har ofte et mindre fulminant forløp. Vanlig klinisk bilde er feber, irritabilitet og meningitt.

Forebyggende tiltak

Antibiotikabehandling av gravide med høy risiko for å overføre smitte

Overføring av bakterier fra mor til barn under fødsel kan forhindres ved at moren får antibiotikabehandling under fødselen. Det viktigste tiltaket for å forhindre smitte er å behandle gravide kvinner som er spesielt risikoutsatt for å overføre bakteriene til den nyfødte.
Risikofaktorer hos den gravide er:

  • Tidligere sykehistorie med GBS-infeksjon hos nyfødt/spedbarn
  • Gjentatte urinveisinfeksjoner som skyldes GBS
  • For tidlig vannavgang
  • Infeksjonstegn eller feber i forbindelse med fødsel

Fødende med en av disse risikofaktorene skal vurderes for antibiotikabehandling under selve fødselen. Det er ikke grunnlag for å behandle kvinner som ikke har noen av disse risikofaktorene.

Hvis det i forbindelse med svangerskapskontroll påvises GBS i urin, anbefales det at dette markeres tydelig på helsekortet for gravide.

Håndhygiene

God håndhygiene er viktig for å hindre overføring av bakterien til den nyfødte. Mor og andre bør utføre håndhygiene etter toalettbesøk, nedentilvask og før kontakt med den nyfødte.
Helsepersonell må alltid tilstrebe god håndhygiene. Hånddesinfeksjon bør i de fleste situasjoner velges fremfor vask med såpe og vann. Mer om riktig håndhygiene i helsetjenesten kan leses i Nasjonal veileder for håndhygiene.

Testing for GBS under svangerskapet

Mange gravide og kvinner som nettopp har født kan bli engstelige når de hører om den økte dødeligheten av GBS infeksjon. Mange ønsker derfor å bli testet for GBS-bakterien.

GBS er svært vanlige forekommende bakterier og vi regner med at opptil 30 % av alle kvinner har disse bakteriene. Selv om mor er bærer av GBS, er det svært sjeldent at sykdom oppstår hos mor eller barn.  Dersom bakterien overføres til barnet kan ca 0,5-1 % av barna bli alvorlig syke. I Norge vil mindre enn 1 barn per 1000 levende fødte barn rammes av denne infeksjonen. Det betyr at dette er en svært sjelden tilstand.

Når det gjelder testing er det viktig å huske på at vi i dag snakker om 2 ulike testesituasjoner:

  • Testing av den enkelte gravide i dagens situasjon
  • Generell testing av alle gravide i hele landet (screening)

Testing av den enkelte gravide i dagens situasjon

I eksisterende retningslinjer for svangerskapsomsorgen fra Sosial- og helsedirektoratet (2005), anbefales ikke testing av alle gravide, men man legger vekt på å identifisere og behandle dem som har størst risiko. Grunnen til dette er:

  • Det har begrenset verdi å behandle kvinner for GBS i løpet av svangerskapet ettersom bakteriene raskt kan komme tilbake.
  • Selv om en gravid kvinne får påvist GBS vil hun ikke nødvendigvis bli behandlet med antibiotika under fødsel dersom hun ikke har risikofaktorer for å overføre bakterien. Slike risikofaktorer er; tidligere GBS-sykdom hos mor eller barn, gjentatte urinveisinfeksjoner forårsaket av GBS, tidlig vannavgang og tegn til infeksjon under fødselen. 
  • En positiv GBS-prøve under graviditeten vil kunne gi unødvendig engstelse, mens en negativ prøve vil kunne gi en falsk trygghet da den gravide kan få bakterien i skjeden senere i graviditeten.

Folkehelseinstituttet følger Sosial- og helsedirektoratets retningslinjer og baserer sin rådgivning til helsetjenesten på disse. Spørsmålet om den gravide skal ta testen, må avgjøres mellom den gravide selv og hennes jordmor eller lege.

Generell testing av alle gravide i hele landet (screening)

I USA og i noen få europeiske land testes alle gravide for GBS i uke 35-37 i svangerskapet. Alle som får en positiv prøve på GBS, vil da bli behandlet med antibiotika under fødselen. Sosial- og helsedirektoratet utreder nå om den endrete situasjonen med økt dødelighet hittil i år, tilsier at vi bør innføre samme ordning her i landet. Folkehelseinstituttet støtter Sosial- og helsedirektoratets initiativ til å se på retningslinjene på nytt.

Noen av motforestillingene mot en innføring av generell screening, er at det ikke er uproblematisk å gi antibiotikabehandling intravenøst til alle gravide som får påvist GBS. Når moren får slik behandling under fødsel, går dette også over til barnet. Både mor og barn kan få bivirkninger av antibiotikabehandling.

Ved utstrakt bruk av antibiotika til en stor befolkningsgruppe, er det også fare for utvikling av bakterier som blir motstandsdyktige mot slik behandling. Liberal bruk av antibiotika gitt i den hensikt å løse ett problem, kan samtidig bidra til at et annet oppstår - motstandsdyktighet (resistens). På sikt kan dette føre til høyere sykelighet og dødelighet. I Norge har vi dag en langt bedre situasjon enn i resten av verden når det gjelder motstandsdyktige bakterier, og dette gir i seg selv en helsegevinst vi ønsker å beholde.

26.07.2006