Faglig revidert: 26.02.2008

Historie og utbredelse

Sniffing i rusøyemed har hatt varierende utbredelse gjennom historien. I Norge var det en oppsving i bruken av sniffestoffer rundt 2. verdenskrig 1940-45. På 1960-tallet økte misbruket ytterligere fordi tilgangen på slike stoffer ble lettere. I den senere tid har maling- og hobbyindustrien endret en del av sine produkter slik at noen av de farligste innholdsstoffene er erstattet med stoffer som ikke egner seg for misbruk, det gjelder for eksempel lynol.

Undersøkelser blant ungdom viser at andelen ungdom som har forsøkt å sniffe, har gått vesentlig ned på 1990-tallet sammenliknet med tidligere tiår. Til tross for dette er misbruk av løsemidler fremdeles et aktuelt problem. Sniffing er mest vanlig i sene barneår og tidlige ungdomsår, og arter seg for de aller fleste som en kortvarig periode med eksperimentering.    

Bruksmåter

Sniffestoffer foreligger i væskeform, men pustes inn som gass. Væsken helles som regel på en klut hvor den fordamper raskt. Dampen pustes oftest inn gjennom både nese og munn. Noen holder en plastpose rundt kluten for å utnytte mest mulig av dampen. Eventuelt helles væsken direkte i posen, eller man trer en større pose delvis over hodet. I slike tilfeller kan konsentrasjonen av løsemidlet i innåndingsluften bli meget høy.

Virkninger

Etter inntak av løsemidler inntrer vanligvis en alkoholliknende rus. Nedsatt konsentrasjon, hevet stemningsleie, svekket hukommelse og innlæring, samt kritikkløshet er typiske symptomer. Misbrukere beskriver oppstemthet, ørhet, manglende hemninger og evt. forvirring i kombinasjon med en beroligende effekt. Etter at en har inntatt en gjennomsnittlig rusgivende dose, vil rusen vanligvis vare fra få minutter til maksimalt en time.

Flere tilfeller er registrert der friske personer plutselig har omkommet i forbindelse med inntak av sniffestoffer. Dette kan både skyldes akutt oksygenmangel og sniffestoffenes virkninger i seg selv. Dersom en person sniffer ved å puste i en plastpose, kan det medføre kvelning fordi det blir for lite oksygen.

Sniffestoffer kan medføre akutte hjerterytmeforstyrrelser og blodtrykksfall, noe som i verste fall kan føre til død. Dette har ikke nødvendigvis sammenheng med mengden inntatt rusmiddel. En akutt forgiftning vil ellers kunne vise seg ved bl.a. hoste, såre øyne, dobbeltsyn, lysømfintlighet og irritasjon i nese og svelg. Personen kan bli kvalm og kaste opp, evt. få diaré.

Store doser kan medføre kramper og bevisstløshet. Bruk av slike stoffer kan gi forvirring og fjerne hemninger, noe som igjen kan medføre risikoatferd og ulykker. Sniffestoffer setter seg ofte i klær, hår og skjegg etter sniffing, og fordi stoffene er meget lett antennelige, er det fare for forbrenning dersom en etter sniffing prøver å tenne en sigarett.

Ved kronisk misbruk ser man ofte sosial mistilpasning, likegyldighet og uforklarlige humørsvingninger. Kroppslig kan misbruket medføre sår hals, hoste, rennende nese, neseblødninger, blodskutte øyne, sløret blikk, vekttap og lukt av kjemikalier/ dårlig ånde. Det kan i tillegg oppstå sår i og rundt munn og nese.

Kronisk misbruk av sniffestoffer kan medføre alvorlige organskader, og kan sammenliknes med hva som kan sees ved løsemiddelskade. Lever, nyrer og hjerne er spesielt utsatt. Hjerneskader kan vise seg for eksempel ved skjelving, koordinasjonsproblemer, tankeforstyrrelser og redusert hukommelse.

Toleranse og avhengighet

Jevnlig sniffing fører vanligvis til toleranse, slik at dosen må økes for å oppnå samme virkning. Bruk av sniffestoffer som rusmiddel kan medføre avhengighet. Dersom stoffinntaket plutselig opphører, kan det oppstå abstinenssymptomer som kan vise seg ved bl.a. hodepine, magesmerter og muskelkramper.

Behandling og avvenning

Det finnes ingen motgift for behandling av akutte forgiftningsreaksjoner.

Analysemetoder ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt

Analyse av sniffestoffer i blod eller andre vevsvæsker utføres ved forespørsel ved Divisjon for rettstoksikologi og rusmiddelforskning.

Lenker og referanser

I lenkeoversikten finner du blant annet lenker til opplysningstelefoner, offentlige etater og organisasjoner.

Kontaktpersoner ved Folkehelseinstituttet

Divisjon for rettstoksikologi og rusmiddelforskning, tlf 21 07 78 48, Folkehelseinstituttets sentralbord 21 07 70 00 eller rettstoks@fhi.no.