Humant papillomavirus (HPV) forårsaker de vanligste seksuelt overførbare infeksjoner hos kvinner og menn. Det er anslått at opptil 20 % av den generelle befolkningen til enhver tid er smittet, og at over 70 % av seksuelt aktive vil få en HPV-infeksjon en eller annen gang i løpet av livet. HPV smitter hovedsakelig ved vaginalt eller analt samleie. Over 90 % kvitter seg med infeksjonen selv. Det er definert mer 100 forskjellige genotyper av HPV, og 40 av disse kan infisere hud og slimhinner i anogenitalområdet. Risiko for kreftutvikling er assosiert med vedvarende infeksjon med en av de 12 HPV-genotypene som er karakterisert som ”høyrisiko” typer. HPV-infeksjon kan via en rekke celleforandringer føre til kreft og er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, årsak til utvikling av livmorhalskreft. Røyking, p-piller, hiv-infeksjon og mange barnefødsler er vist å være ko-faktorer for kreftutvikling, muligens også andre seksuelt overførbare infeksjoner, immunsuppresjon og visse ernæringsfaktorer. HPV-relatert kreftutvikling kan ta 15-20 år.
HPV-genotypene 16 og 18 påvises oftest ved livmorhalskreft, hos norske kvinner i 70-78 % av tilfellene. HPV-infeksjon er også assosiert med kreftutvikling i de ytre kjønnsorganer hos kvinner, i endetarmskanalen både hos kvinner og menn, og på penis. Ingen av disse krefttypene er så vanlige eller så godt undersøkt som livmorhalskreft. HPV er også assosiert med kreft i munnhule og svelg.
HPV-infeksjon er også årsak til kjønnsvorter (condylomata acuminata) som forekommer hos ca. 1% av seksuelt aktive personer mellom 15 og 49 år. 90% av alle kjønnsvorter forårsakes av HPV-genotypene 6 og 11. Disse genotypene forårsaker ikke kreft.
HPV ble første gang påvist ved elektronmikroskopi i 1949. Infeksjon ble anerkjent som en seksuelt overførbar sykdom på 1950-tallet. Sammenheng mellom HPV og cervixcancer ble påvist på 1970-tallet. HPV-infeksjoner er utbredt over hele verden. Andre typer av HPV forårsaker vanlige fot- og håndvorter. Viruset kalles ofte vortevirus.
Smittemåte
Direkte kontaktsmitte fra person til person ved seksuell kontakt. Hud eller slimhinner som har sår eller er skadet, er mer mottakelige for smitte. Kjønnsvorter er meget smittsomt. Mor-til-barn smitte under fødsel er ikke uvanlig, men barnet blir vanligvis asymptomatisk bærer av viruset og kvitter seg med viruset i løpet av kort tid.
Inkubasjonstid
Kjønnsvorter: 3 uker til 8 måneder, vanligvis 2-3 måneder.
Symptomer og forløp
Det naturlige forløpet av HPV-infeksjoner er ikke avklart og sannsynligvis høyst varierende. De fleste HPV-infeksjoner forløper asymptomatisk og varer vanligvis 6-10 måneder. Kroniske infeksjoner har onkogent potensiale. Vanligvis tar det 10-20 år etter smittetidspunkt før invasiv cervixcancer utvikles. Celleprøve fra cervix vil i løpet av denne tiden vise ulike grader av celleforandringer.
Kjønnsvorter: Utvekster, ofte blomkålliknende. Blør ikke. Vanligvis flere i samme område. Kan også være papuløse og flate og dermed vanskelig å diagnostisere. Kan sitte overalt på genitalia, hos kvinner spesielt i skjedåpningen, i skjeden og på livmorhalsen. Forekommer ofte rundt anus både hos menn og kvinner. Hos menn finnes intraurethrale lesjoner i ca 25% av tilfellene. Ofte raskt forløp med utbrudd av mange vorter. Kondylomer gir ikke økt risiko for kreftutvikling.
Diagnostikk
Kjønnsvorter påvises ved klinisk undersøkelse, evt. bruk av kolposkop. Biopsi ved mistanke om malignitetsutvikling. Det er ikke mulig å dyrke viruset. Eddiksyretest med 5% eddiksyre kan brukes for å påvise flate, atypiske lesjoner. Eddiksyretest brukes primært ikke for å diagnostisere kondylomer, men kan være nyttig for å se utbredelse av påviste kondylomer. Biopsier, celleavskrap eller prøver tatt fra slimhinner kan ved bruk av nukleinsyreamplifiseringstester undersøkes på HPV-infeksjoner. Genotypebestemmelse kan utføres ved bruk av nukleinsyreamplifiseringstester
Forekomst i Norge
Det er anslått at over 70 % av seksuelt aktive mennesker vil få en HPV-infeksjon i løpet av livet. Ca. 10 % av norske kvinner oppgir at de har hatt kjønnsvorter, og det må antas at forekomsten er minst like høy blant norske menn.
Behandling
Kjønnsvorter: Det finnes ingen antiviral behandling, kun symptomatisk behandling. Fjerning av synbare vorter påvirker i liten grad selve viruset. Egenbehandling med antivirale midler (podofyllotoksinløsning eller imikvimod) er vanligvis det beste behandlingsalternativet mot kondylomer, særlig hos menn. Pensling hos lege med podofyllin-oppløsning anbefales ikke lenger. Lokalbehandling med oppløsning eller krem bør ikke benyttes under graviditet. Kjønnsvorter kan også fjernes kirurgisk med laser, skraping eller frysning. Residiv er hyppig, men på sikt vil praktisk talt alle kvitte seg med sine kjønnsvorter uten behandling.
Forebyggende tiltak
Kondom gir en viss beskyttelse, men vil mange ganger ikke dekke alle infiserte områder.
Cytologiske undersøkelser
Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft har vært landsdekkende i Norge fra 1995. Denne undersøkelsen skal forhindre utvikling av kreft i livmorhalsen ved at forstadier til kreft, såkalte celleforandringer på livmorhalsen, oppdages og behandles. Kvinner i aldergruppen 25-69 år anbefales å ta celleprøve fra livmorhalsen hvert tredje år. Det er viktig at kvinner som er yngre enn 25 år ikke tar kreftprøver fordi det da ofte er primærinfeksjonen med HPV virus som påvises. Denne vil i over 90% av tilfellene gå over av seg selv.
Screening med HPV-tester anbefales nå som en andrelinje test når celleprøve fra livmorhalsen har påvist usikre eller lavgradige celleforandringer.
I det norske screeningprogrammet tas det knapt 450 000 celleprøver årlig. Per i dag er det ingen metode til å forutsi hvilke celleforandringer som kan utvikle seg videre til kreft. Derfor behandles alle norske kvinner med påviste alvorlige celleforandringer, selv om mange av disse aldri vil utvikle kreft.
Vaksiner
Det er utviklet to vaksiner som skal forebygge HPV-infeksjon og sykdom forbundet med en slik infeksjon, i første rekke forstadier til livmorhalskreft og livmorhalskreft. Vaksinen bør gis før seksuell debut da HPV-smitte vanligvis skjer raskt etter begynt seksuell aktivitet. De to vaksinene som er eller vil bli kommersielt tilgjengelig er en bivalent vaksine (mot to virustyper) og en kvadrivalent vaksine (mot fire virustyper). Begge vaksinene er utviklet for å virke mot HPV-genotype 16 og 18 som forårsaker ca 70% av livmorhalskreft. En av vaksinene er i tillegg utviklet for å beskytte mot HPV-genotypene 6 og 11, som forårsaker de fleste tilfeller av kjønnsvorter. En arbeidsgruppe nedsatt av Nasjonalt folkehelseinstitutt har i 2007 anbefalt at HPV-vaksine innføres i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet for jenter i 11-12 års alder.
Tiltak ved enkelttilfelle
Ved kjønnsvorter bør partner få informasjon. Smitteoppsporing anses vanligvis ikke hensiktsmessig.
Personer som har fått påvist kjønnsvorter vil bli vurdert med tanke på risikoatferd og midlertidig eller permanent utelukkelse fra blodgivning.
Meldingsplikt
Ikke meldingspliktig til MSIS.
Viktige skriv