Faglig revidert: 12.02.2009

Kokain er et kraftig sentralstimulerende stoff i likhet med for eksempel amfetamin. Kokabladenes virkninger har vært kjent i årtusener. Røyking, injisering og sniffing av sterke kokainforbindelser gir hurtig innsettende og kraftig rus, med stor fare for avhengighetsutvikling.

Historie

Kokainbruk startet allerede for 2000 år siden, da incaene i Peru tygde bladene av kokaplanten i religiøse seremonier. I 1850-årene ble kokain isolert fra bladene og det ble tilsatt i vin og andre drikker, deriblant Coca Cola. Bruken økte, og i 1914 ble kokain klassifisert som narkotikum i USA.

I dag brukes kokain i sjeldne tilfeller som bedøvelsesmiddel ved øre-nese-halsoperasjoner, men har ellers ingen medisinske bruksområder.

Sniffing av kokain begynte rundt 1900. I Europa og USA har bruken senere gått i bølger, men kokainbruk var forholdsvis lite utbredt fram til 1960-årene.

I dag dyrkes kokain (buskplanten Erythroxylon cocae) særlig øst i Andesfjellene, først og fremst i Bolivia og Peru. Kokain kan fremstilles syntetisk etter utvinning av virkestoffet fra kokablader. Store deler av kokainframstillingen skjer i Colombia. Mer enn 80 prosent av kokainhandelen i verden er i dag kontrollert av mafiaen i latinamerikanske land.

Mellom en og tre prosent har prøvd

Siden 1980-årene har bruk av kokain som rusmiddel økt kraftig i USA. Mens kokain tidligere var mest utbredt i øvre samfunnslag, har bruken nå spredt seg også til lavere sosiale lag. Beslagene av kokain i Norge har vært stigende de siste årene, men amfetamin utgjør fremdeles en betydelig større andel av politiets beslag enn kokain. I 2007 utgjorde kokainbeslagene 3,7 prosent av det totale beslaget av narkotiske stoffer.

Undersøkelser blant unge mellom 15 og 20 år i Norge viser at omtrent 2 prosenthar prøvd kokain. I Oslo er tallet 4 prosent (2008). Trolig foregår en betydelig del av kokainbruken i lukkede miljøer. Det kan derfor være mørketall som ikke fanges opp av undersøkelser og beslag.

Bruksmåter

I Sør-Amerika er tygging av kokablader den vanligste inntaksmåten. Kokablader inneholder om lag 1 prosent kokain og gir en mild oppkvikkende effekt. I vestlige land er det sniffing og røyking som dominerer. Kokain kan også settes intravenøst eller tas som tabletter.

På gaten selges kokain i to former, som kokainklorid og som rene kokainkrystaller (crack). Kokainklorid er oftest sterkt blandet ut, og pulveret er ofte klumpete. Det må derfor deles opp med et barberblad eller lignende før det ordnes i tynne rekker og sniffes. En ”stripe” vil vanligvis inneholde ca. 25 mg kokain. Kokainklorid omtales som coke, snow, flake eller blow.

Crack er rent kokain og er den kokainvarianten som gir størst fare for avhengighetsutvikling. Crack varmes opp i vannpipe eller i sigaretter. Her kan det eventuelt blandes med tobakk. Via lungene når kokainet fra crack raskt fram til blodet og hjernen, noe som gjør at crack gir sterk rusvirkning, og særdeles stor fare for utvikling av avhengighet. 

Virkning

Virkningen av kokain avhenger av inntaksmåte, mengde og brukerens tidligere erfaringer med stoffet. Kokainrusen er intens, men kortvarig, vanligvis 15-60 min. Røyking av crack gir en enda hurtigere innsettende rus som kan være sterkere enn ved sniffing, men som avtar allerede etter ca 10 min. Ofte inntas flere doser i løpet av kort tid.

Små doser føles behagelig, gir en følelse av å være ovenpå og ha økt energi. Sult- og søvnbehov undertrykkes. Pupillene utvider seg. Hvis man øker dosene, får brukeren forsterket disse positive ruseffektene. Det er dette som gjør kokain til et populært rusmiddel. Kokain har også effekter som oppleves som negative. Atferden kan bli bisarr og voldelig. De kroppslige virkningene kan være livstruende med høy puls, høyt blodtrykk, hjerterytmeforstyrrelser, hjerteinfarkt og hjerneblødning. Kramper og økt kroppstemperatur kan oppstå.

De psykiske virkningene kommer først og fremst ved høyere doser; under rusen kan man få angstanfall og bli irritabel. I sjeldne tilfeller kan man få hallusinasjoner og vrangforestillinger. Først og fremst kan dette skje hvis man tar mange enkeltdoser over lengre tid.

Ved gjentatt bruk kan man også oppleve psykiske bivirkninger i kjølvannet av rusen: Søvnløshet, angst, hyperaktivitet og irritabilitet. Noen blir voldelige. Noen får kraftige anfall med panikkangst eller paranoide psykoser (vrangforestillinger om at man er forfulgt).

Tegn på regelmessig bruk er skjelvinger, rennende nese og eksem ved neseborene. Det kan oppstå hull i neseskilleveggen. Menn som bruker kokain regelmessig, kan utvikle impotens.

Svært avhengighetsskapende

Kokain er et sterkt avhengighetsskapende stoff. Det er mindre toleranseutvikling for kokain enn for eksempel for opioider (morfin, heroin m.fl.), det vil si at dosen ikke må økes i så stor grad for å oppnå samme virkning. Derimot kan noen utvikle økt følsomhet. De tåler stadig mindre før de får virkninger som for eksempel angstanfall. Kramper kan da forekomme selv ved små doser.

Faren for avhengighet er størst hvis man røyker crack, og hvis man setter kokain intravenøst. Avhengighet utvikles raskt, og brukerne undervurderer nesten alltid risikoen. Alkohol, opioider eller beroligende medikamenter brukes ofte for å dempe de ubehagelige virkningene av kokain. Dermed er det stor fare for å utvikle blandingsmisbruk og avhengighet av flere rusmidler.

Behandling og avvenning.

Ved kramper og andre alvorlige symptomer er sykehusinnleggelse nødvendig. Det eksisterer ingen spesifikk motgift mot kokain, slik det gjør mot for eksempel heroin.

Det finnes ikke egne legemidler som er godkjent spesielt for behandling av kokainavhengighet. Ulike midler og terapier kan lindre symptoner og hjelpe brukern gjennom avvenning.

Kontaktpersoner ved Folkehelseinsituttet

Divisjon for rettstoksikologi og rusmiddelforskning, tlf 21 07 78 48, Folkehelseinstituttets sentralbord 21 07 70 00 eller rettstoks@fhi.no.