Drikkevann er alle former for vann som er bestemt til drikke, matlaging eller andre husholdningsformål, som rengjøring og dusjing, og til næringsmiddelformål, uavhengig av om det leveres gjennom et ledningsnett, på flasker, i tanker eller annen emballasje. Det vannet vi drikker utgjør bare en liten del av alt vannet vi forbruker. Likevel skal alt vann som inngår i husholdningen, holde en kvalitet som kan benyttes til drikke.
Vannkilder kan være innsjø, tjern, elv, bekk, grunnvann i løsmasser eller fjell, samt oppkomme, cisternevann eller sjøvann. Til vannkilden hører alltid et tilsigsområde, det vil si et landareal eller et hydrogeologisk område som fører vann til kilden. Tilsigsområdet til en overflatevannkilde kalles ofte nedbørfelt, og til en grunnvannskilde kalles det ofte infiltrasjonsområde. Vannet som tas ut av kilden til drikkevannsformål, kalles råvann. I næringsrike innsjøer hender det at blågrønnalger skaper problemer.
Vannbehandling er prosesser råvannet må gjennomgå for å oppnå tilfredsstillende fysisk, kjemisk og biologisk kvalitet. Det finnes en rekke forskjellige vannbehandlingsmetoder som kan tas i bruk, og disse velges ut fra vannkildens karakter, råvannets kvalitet, anleggets størrelse, driftsforhold og økonomi. Drikkevann desinfiseres for å være hygienisk betryggende. Det fysiske anlegget, med forskjellige tekniske innretninger for vannbehandling, kalles vannbehandlingsanlegg.
Vannforsyningsnettet omfatter hele transportsystemet for vann fra kilde til forbruker, inkludert selve ledningsnettet med forskjellige dimensjoner, pumpestasjoner, ventiler, kummer og bassenger. Selve ledningsnettet består av store overføringsledninger som transporterer råvann fra kilde til vannbehandlingsanlegg, og fra vannbehandlingsanlegg til forsyningsområder, samt fordelingsnett og stikkledninger. Rent vann kan oppbevares i bassenger på behandlingsanlegget og ute på ledningsnettet. Slike bassenger sørger for utjevning av vannproduksjonen, trykkutjevning, reservevolum, eller nødvendig kontakttid mellom desinfeksjonsmiddel og drikkevann. Beleggdannelse og korrosjon er viktige forhold å ta hensyn til ved drift av ledningsnettet.
Vannverkseier er den som eier hele eller deler av et vannforsyningssystem og tilhørende driftsorganisasjon. Flesteparten av de store vannverkene i Norge er kommunalt eiet, men det finnes også en rekke små vannverk som eies og drives av private andelslag. Flere kommuner kan i fellesskap eie interkommunale vannverk. Bedrifter og enkelte statlige virksomheter er også registrert som vannverkseiere.
Vannverkseiers ansvar er å levere nok drikkevann av tilfredsstillende kvalitet til enhver tid. Dette innebærer en rekke oppgaver som er nærmere fastsatt og beskrevet i
Drikkevannsforskriften og annet regelverk. Drikkevannsforskriften omfatter også grenseverdier for forskjellige stoffer i drikkevann, og disse grenseverdiene er fastsatt ut fra hensynet til vannkvalitet og helse.
Folkehelseinstituttets sentrale oppgave er kunnskapsformidling basert på forskning og utredning. Gjennom veiledningsmateriale og andre publikasjoner tilbys både publikum, vannverkseiere, andre fagmiljøer og forvaltningsmyndigheter viktig kunnskap om vannforsyning og drikkevann. Folkehelseinstituttet yter også betydelig faglig bistand til myndighetene i saker som gjelder drikkevannsforsyning offshore. Folkehelseinstituttet gir også faglig veiledning om badevann.
Vannsforsyningens ABC gir en samlet og bred faglig gjennomgang av vannforsyning fra kilde til tappekran.
Vannverksregisteret ved Folkehelseinstituttet inneholder opplysninger om alle norske vannverk som leverer vann til minst 50 personer eller 20 husstander/hytter/fritidsboliger. Registeret inneholder en mengde opplysninger om hvert vannverk, og det oppdateres årlig av vannverkene gjennom Mattilsynets skjematjenester. Data er samlet inn siden 1994/95 og årlig fra 1998.