I Norge har vi i mange år praktisert prinsippet om at det er bedre å sikre et hygienisk trygt vann ved å unngå forurensning av kilden, enn å introdusere vannbehandling senere for å fjerne forurensninger. Dette har medført at de fleste norske vannverk kan levere helsemessig trygt drikkevann uten annen behandling enn desinfeksjon. Hensyn til sikker desinfeksjon og bruksmessig tilfredsstillende kvalitet er hovedårsakene til at fargefjerning er vanlig i norsk vannforsyning.

I Norge finnes det omlag 1600 vannverk som forsyner mer enn 50 personer, og til sammen forsyner disse anleggene 4,3 millioner personer. I følge registreringer i Vannverksregisteret for 2008, har ca. 300 av disse vannverkene anlegg for fjerning av humus ved hjelp av koagulering, membranfiltrering, ozon.biofilter eller ionebytte, og disse forsyner 2,1 millioner personer. Mange flere vannverk må bygge humusfjerningsanlegg for å tilfredsstille krav til vannkvalitet i drikkevannsforskriften. Antall vannverk som unnlater å desinfisere vannet, har sunket betydelig de senere årene. Ved utgangen av 2008 var det imidlertid fortsatt registrert 80 vannverk med overflatevannkilder som ikke desinfiserte drikkevannet. Siden dette er små vannverk, forsyner disse bare 16.000 personer. For en grundig behandling av temaet vannbehandling, viser vi til kapittel D i Vannforsyningens ABC.

Hygieniske barrierer

Vannkildesikring og vannbehandling skal til sammen utgjøre to hygieniske barrierer. Sikkerheten vil avhenge av mange forhold, blant annet dimensjonering, teknisk utforming, drift og vedlikehold . I veilederen til drikkevannsforskriften er følgende behandlingsmetoder oppgitt som mulige hygieniske barrierer overfor smittestoffer.

• Klorering 
• UV-bestråling 
• Ozonering 
• Membranfiltrering 
• Koagulering (kjemisk felling)

Desinfeksjon

Desinfeksjon, herunder klorering, UV-bestråling og ozoneringomtales på egen side.

Humusfjerning og korrosjonskontroll m.m.

Norsk vannforsyning er i stor grad basert på bruk av overflatevannkilder. Mange av disse vannkildene er sure og har et høyt innhold av humus. Høyt humusinnhold kan gi uestetisk farge, uønsket lukt og smak. Humusinnholdet kan også redusere effekten av desinfeksjonstrinnet, medføre dannelse av uheldige biprodukter ved klorering og bidra til tilslamming og bakterievekst i ledningsnettet. Surt vann kan føre til korrosjon i ledningsnettet og utløsing av metaller i drikkevannet. I tillegg til desinfeksjon er derfor de mest vanlige behandlingsmetodene fargefjerning og korrosjonskontroll. Ozonering/biofiltrering, membranfiltrering, koagulering/filtrering og langsomfiltrering er behandlingsmetoder som vil kunne kombinere humusfjerning og hygienisk barriere effekt i forhold til mikrober. Ionebytte vil kunne fjerne farge, men vil ikke være noen hygienisk barriere.

Andre typer forurensninger, for eksempel jern/mangan, oljeprodukter, plantevernmidler og andre kjemiske forbindelser, bør ikke være til stede i råvannet fordi de er vanskelige å fjerne ved vannbehandling.

Prosessvalg og drift

Det finnes et stort antall kombinasjoner av tekniske prosesser som kan gi tilfredsstillende renvannskvalitet, og det kan være en krevende oppgave å finne de beste løsningene. Råvannskvaliteten og årstidsvariasjonene av denne vil være av avgjørende betydning for valg av teknisk løsning. For små vannverk, der ressursene til å følge opp drift og vedlikehold ofte kan være begrenset, er det viktig å legge vekt på at anleggene er minst mulig kompliserte å drive. Arbeidsmiljøet, for eksempel håndtering av kjemikalier og tyngre arbeidsoperasjoner, må også vektlegges. Vannverkspersonalet må ha tilstrekkelig kompetanse til å drive behandlingsanlegget. Det finnes opplæringstilbud som driftspersonalet bør gjennomgå.

Drikkevannsforskriften stiller krav om at tilsetningsstoffer som benyttes ved behandling av drikkevann skal være godkjente. Mattilsynet fører offisiell liste over godkjente tilsetningsstoffer. UV-aggregat som benyttes ved norske vannverk typegodkjennes av Folkehelseinstituttet.